Hva Børre Sneltorp forbinder med Kroken? – Åpne hjerter, åpne armer og åpne dører. Myten om nordlendinger er ingen myte, mener han.
Kunsten å elske Kroken
For femten år siden flyttet Børre Sneltorp sørover etter 21 år som prest i Kroken. Tilbake, som pensjonist og vikarprest, har han fått kjenne på det han har savnet. Det han har elsket.
– Du vet, myten om nordlendingene er ikke noen myte! De åpne armene, de åpne hjertene, de åpne dørene…viljen til å invitere inn… Det er femten år siden jeg flyttet fra Tromsø, men jeg kan ikke gå igjennom Storgata uten at noen slår meg på skuldra og sier «Børre, e de’ du!? Huske’ du mæ?», og en felles mimring om en historie som kanskje er lykkelig, eller kanskje dramatisk, eller kanskje trasig.
Han tar en sup av kaffen sin. Og så smiler han litt.
– Nå har jeg bodd femten år i Fredrikstad. Jeg bor midt i byen, og har vært prest i en av de største kirkene. Men der er det altså ingen som kjenner meg igjen. Jeg beveger meg rundt, fullstendig inkognito. Hæ-hæ-hæ! Og så jeg, da, som til og med kommer fra Østfold! Hæ-hæ-hæ!!
Børre Sneltorp kommer fra Trøgstad i Østfold, men ble lokalpatriot med et bankende hjerte for Kroken i løpet av sine år som prest i bydelen.
Det viktige knutepunktet
Det hviler noe tungt symbolsk over at Børre Sneltorp drikker kaffe på prestekontoret i Kroken kirke. Kroken kirke fantes ikke den gangen han jobbet som fast prest her. Gudstjenestene ble avviklet i interimkirken – i bomberommet på Kroken skole.

– Det hadde sine sider å drive kirke på den måten. For noen var det stusslig. Jeg fikk medlidenhet fra mange hold, det skal sies. Men samtidig ga denne hverdagen noen helt nye muligheter. Avstanden mellom kirken, menigheten, og lokalsamfunnet ble mye mindre. Noe av det viktigste vi gjorde i min tid her, var å sørge for driften av kafeen «Treffpunkt», som var et tilbud for ungdom etter skoletid. Dette holdt vi på med i rundt 20 år, og tilbudet hadde stor betydning, mener han, og forteller en historie fra ikke så lenge siden:
– Jeg var vikarprest i Finnmark, og skulle forberede en begravelse. Jeg skulle møte barna til avdøde, og da jeg kom inn i rommet lyste de to sønnene opp og utbrøt «Børre, er det deg?!». De har senere flyttet sørover, men hadde bodd i Kroken, og kunne fortelle om hva «Treffpunkt» hadde betydd for dem, som et ankerfeste i hverdagen, forteller han.

Ingen klarer naturligvis å bli upåvirket av historier som dette.
Hver gang Børre Sneltorp besøker Tromsø, blir han gjenkjent av folk fra Kroken som vil dele felles opplevelser med tiden han hadde som prest.
Rykter og mangfold
«Treffpunkt» som møtested var særlig viktig dem som ikke satt øverst ved bordet, og som ikke hadde fått utdelt de beste kortene i livet. Bydelens rykte forteller at Kroken har særlig mange slike.
– Ja, jeg er selvsagt klar over hvilket rykte Kroken har! Det er noe bibelsk over slike rykter. I bibelhistorien handler det om synd, og at slekta skal lide for sine fedres synder i sju generasjoner. Vi klarer ikke å bli kvitt ryktet om Kroken som en «belastet» bydel. Rykter er som lim, det er klistret til oss, og det nytter ikke hvor mange Lene Marlin’er og Gaute Helstrup’er som kommer herfra; selv disse klarer ikke å endre ryktet, sier han.

– Men Kroken har jo innbyggere fra belastede miljøer, som har bidratt til ryktet?
– Ja da, Kroken består av alenemødre og sosialklienter og innbyggere som er preget av ulike former for sykdom. Men Kroken består også av akademikere, næringslivsfolk og høytlønte. Kroken er mangfoldig. De som kjøper de storslåtte boligene i Tønsvika eller på Krokstranda er jo ikke lavtlønte. De kommer heller ikke belastede miljøer, påpeker han.

Han vet hva han snakker om. Som prest har han vært innom flere hjem enn de fleste. Jobben som prest er veldig mye mer enn det som skjer på søndagene.

– Jeg ønsker jo selvsagt først og fremst å være en «gledesprest», og forbindes med de aller største av livets øyeblikk. Konfirmasjonen. Bryllupet. Eller dåpen, der jeg for litt siden opplevde at jeg hadde døpt både mammaen og pappaen til dåpsbarnet. Hvem vil ikke forbindes med slike øyeblikk? Samtidig må jeg si at jeg aldri føler meg nærmere selve livet enn i rollen som begravelsesprest. Fire juler på rad ble jeg nødt til å besøke familier og formidle dødsbudskap; én gang på lille julaften og tre ganger på selve julaften. Jeg tror ikke jeg trenger å fortelle hvor fælt dette er, forteller han.

I møtet med tragedier og dyp sorg blir ryktet til en bydel forferdelig lite viktig. Da blir vi alle like. Vi blir alle små og sårbare.

Det er felles opplevelser med sorg og tragedier som skaper de sterkeste båndene. Det er ikke så lenge siden Børre Sneltorp avholdt begravelse for et menneske han tidligere hadde konfirmert.
Det har skjedd mye med Kroken siden Børre Sneltorp bodde her for 15 år siden, som at idrettslaget har fått A-lag.
Men mye av særpreget og kulturen er godt gjenkjennelig.
Storslagent gjensyn
I 2006 sto Kroken kirke ferdig. Da var også Børre Sneltorp ferdig med Kroken. Prosjektet han så sterkt hadde brent for i alle disse årene, hadde bidratt til at han selv langt på vei var utbrent. Ja, ikke bare planlegginga og bygginga av selve kirka, men også alt det andre som knyttet seg til kirkebygginga. I begeistring over at kirketomta ble tildelt, fikk han reist et klokketårn. Og han kjørte selv til Skibotn for å hente materialer til et stort kors som ble satt opp på kirketomta. På noen korte måneder rakk dette korset å bli gjenstand for en rekke harmdirrende avisinnlegg, der korset ble satt i sammenheng med TV-serien «Twin Peaks» som gikk på TV på den tiden, før noen tok motorsaga i egne hender og fjernet hele korset.
– Det var naturlig for meg å slutte den dagen kirka sto ferdig. Da skulle det innføres helt nye rutiner og arbeidsformer, og da var dette et naturlig tidspunkt for et bytte, sier han.
Det ble slutt med «Børre Prest» som lærte seg å bli glad i slalåmbakken. Slutt med «Børre Prest» som hadde båt i Tøsvika og fisket fisken sin selv. Slutt med «Børre Prest» på skiturer fra Snarbyeidet.
– Tja…slutt…jeg har jo vært mange ganger i Tromsø også etter at jeg flyttet, og har hatt en fin rutine med å ordne avtale om å hente fersk fisk fra Oldervika. Og 70-årsdagen min feiret jeg jo her, forteller han.
Han visste ikke helt hvordan han skulle gjøre dette, men fant ut at det var en god idé å engasjere musikeren Anne Nymo Trulsen.
– Hun hadde anledning i november, så jeg laget en liten løpeseddel der jeg inviterte til en konsert med henne. Jeg tenkte at dette var en fin gest til alle mine venner i Kroken, og hadde blitt veldig glad hvis det hadde kommet så mange som 50 stykker, forteller han.
Det kom selvsagt mange flere, fem ganger så mange, og kirka ble fylt. Det var jo på forhånd ingen hemmelighet at Børre elsker Kroken. Men det var ganske godt å se det andre også:
Kroken elsker Børre.
Knapt noen kjenner Kroken bedre enn Børre Sneltorp. Som prest har han besøkt flere hjem enn de fleste.
Han har sett kjærlighet og fiendskap, og at sannhet og rykter ikke alltid stemmer overens.